Forfatter og dramatikeren vi alle kjenner så godt, Henrik Ibsen, så verden for første gang i Skien 1828. Denne perioden var en hektisk periode for byggerne av Nasjonen vår. Vi kjenner han best som forfatter av ”Peer Gynt” og ”Et Dukkehjem”.
Ibsen så på landets forhistorie som en mulighet til å finne hva som var bra ved datidens samfunn. Altså, han sammenliknet det Norge han var vandt til med hans forfedres fedreland. Han brukte kunnskapen om det som hadde skjedd i landet som et bevis på at noen ting hadde forbedret seg med årene. Gjennom dramastykkene sine formidler Ibsen ofte et historisk innhold, ved å for eksempel legge handlingen til en viss tidsperiode som er av historisk betydning. I stykkene sine brukte han gjerne folkemusikk og folklore. Ved at karakterene i stykkene snakker et slags ”folkelig språk” på rim prøver han å få frem det nasjonalromantiske.
Peer Gynt er som sagt et av Henrik Ibsens mest kjente verker. Det handler om den kjepphøye, fattigslige Peer som bor i Gudbrandsdalen med den like lavtstående slekta si. Han føler ”Dalen” ikke er stor nok for han og han vil gjerne ut og prøve lykken. På veien røver han en brud fra hennes eget bryllup og blir dermed lyst ”fredløs”. Dette vil si at han kan myrdes uten at morderen får noen form for straff. Han har altså ingen rettigheter lengre. Han flykter derfor til Asia og Afrika, fra Solveig som han egentlig hadde følelser for (de unge kunne ikke få hverandre ettersom Peer kom fra en fattig bondeslekt og Solveig fra en mer høytstående familie). I ørkenen her kroner han seg selv til konge i et helt nytt land som han kaller Gyntiania. Etter rundt om 40 år legger han tilbake til fedrelandet der han møter ”seg selv i døra” og konfronteres med sin egoistiske væremåte. Etter dette er den kun den trofaste Solveig som fortsatt vil vite om ham, og de får hverandre til slutt – tross de forskjellige samfunnsklassene.